Per Egil Hegge, Språkspalten:

Det er en historie om en fin byfrøken som ble gift med en bonde og bosatt på landet. Den nødvendige utvidelsen av ordforrådet oppsummerte hun slik: “Jeg hadde jo hørt om okse, bukk og hingst. Men hva en råne var, ante jeg ikke før jeg ble gift med han Anton.”

.

Usynlige passasjerer

I mai 1927 gjennomførte amerikaneren Charles A. Lindbergh, 25 år gammel, den første non-stop flyvning fra New York til  Paris. Lindbergh skildrer flyturen i boken, The Spirit of St. Louis.

Ved daggry, etter 22. timer i luften, stiger åndene ombord og følger ham helt til flyet når kysten av Irland.  

«Mens jeg stirrer på instrumentene, i et ujordisk spann av tid, både våken og i søvn, blir rommet bak meg fylt med spøkelsesaktige vesener – vage, ukonturerte former, gjennomsiktige og bevegelige. De er uten vekt. De flyr med meg. Deres komme forbauser meg ikke. Det er intet uhyggelig ved deres nærvær. Jeg behøver ikke å snu hodet. Jeg ser dem tydelig som med mine vanlige øyne. Mitt blikk er uten grenser. Jeg ser med ett stort øye, ser til alle sider samtidig.

Fantomene taler med menneskelige stemmer – vennlig. Det er luftige vesener, uten substans. De kan komme og gå som de vil. De beveger seg gjennom seildukveggen som var den av luft. Nu er det en mengde av dem bak meg. Nu, er bare noen få igjen. Men alltid er det en eller flere som trenger seg frem til meg, bøyer seg over mine skuldre og prøver å overdøve motorlarmen med sine stemmer. Så kommer nye fremover. Stundom lyder stemmene utenfra, tydelige, men fjerne. De toner gjennom avstander som ikke kan måles i vanlige mil. Det er kjente stemmer. De konverserer om min flukt. De diskuterer detaljer ved navigeringen. De gir meg opplysninger ingen jordisk kunne gi.

Frykt og anelser oppløses i tiden, og deres vanlige mening forsvinner … All fornemmelse av stoff blir borte … Jeg er nesten som en av disse skikkelser bak meg, mindre fortettet enn luft, universell som eter. Jeg er ennu knyttet til livet. De er det ikke. Men hvert øyeblikk kan det smale bånd bli kuttet over, og da er det ingen forskjell på oss.

Åndene har ingen fast form, men de har allikevel menneskelige skikkelser … De er beboere av et univers som er lukket for dødelige vesener. Jeg er fanget i kraftfeltet mellom to verdner. Jeg ledes av krefter jeg ikke kan kontrollere, krefter for vare for våre instrumenter, men sterkere enn noe jeg før har møtt…

I min vanlige tilværelse ville disse synene ha skremt meg. Men under denne fantastiske flukten er jeg så fjernet fra jordlivet, at jeg venter meg hva som helst. Budbringerne fra åndeverdenen er i slekt med dagen og natten. De er hverken påtrengende eller fremmede. Det er som en samling av familie og venner efter mange års adskillelse. Det er som jeg skulle ha kjent dem alle i en tidligere inkarnasjon. De er så forskjellige fra mennesker, men ligner dem allikevel som skyfjellene der ute ligner fjellene i Vesten. De hører hjemme mellom de tårnlignende skystøtter og månelyse korridorer under himmelen. Steg de ombord i flyet, usynlige, da jeg fløy mellom tempelets søyler? Har de reist med meg gjennom morgengryet, inn i dagen? Hvilken underlig forbindelse er det mellom oss?…

Jeg lever i fortiden, i nutiden og i fremtiden, her og overalt. Omkring meg er gamle venner, stemmer fra forfedres fjerne tider. Syner åpner seg for meg, skiftende som utsynet mellom de skyer jeg har passert. Jeg flyr over Atlanterhavet. Men jeg lever også i år som forlengst er svunnet.»

… Grå bølger går der nede. Jeg dukker. Men tåken lukker seg igjen. Var det virkelig bølger jeg så, eller var det skygger i skodden? Jeg er ikke sikker … Men jeg gir opp å få peiling på havet. Jeg har min cockpit, mine instrumenter og de fremmede passasjerer. Hos dem er ro og kameratskap, nærhet og fjernhet, en stemme fra døden, en ledelse til livet. En eller to av dem, mer prominente enn de andre, står nettopp nu like bak ryggen min, helt nær, men aldri slik at de rører ved meg. De samtaler, stundom med stemmer, stundom uten å trenge ord og lyd.»

Charles A. Lindbergh døde i 1974.

Med smerte i vårt hjerte må vi erkjenne at (vi benytter her den Kongelige flertallsform da vi tror å nedstamme fra en eller annen småkonge ett eller annet sted i kongeriket Norge) bloggen vår ikke tar til seg matematiske symboler.

Vi gjør det da på følgende vis: Rottegnet erstatter vi med stor V, og den greske bokstaven for forholdet mellom sirkelens omkrets og diameter erstatter vi med pi. Formlene vil da se slik ut:

 >a  (Vpi^-1)² = 1 (se a på tegningen i vårt pyramideplunder, for det er veldig viktig)

>b (2pi^-1 ganger 2 ganger pi = 4) (se b på tegningen i vårt pyramideplunder, for det er veldig viktig)

Problemløserne har i uminnelige tider vært mobbet av tre uløselige geometriske problemer. Det er kubens dobling, vinkelens tredeling og sirkelens kvadratur. De har vært forsøkt løst med lovlige midler, altså ved konstruksjon som kun tillater hjelpemidlene passer og linjal. Men akk! uten hell.

Likevel, den danske pyramideforskeren, C.V.V. Munck, hevder at løsningene er å finne i hver av de tre pyramidene på Gizeh-platået.

Løsningen på sirkelens kvadratur –å konstruere et kvadrat som har samme areal som en gitt sirkel– er å finne på bakken under den store pyramiden.

For pyramidens basiskvadrat har nemlig samme areal som en sirkel slått med passerens spiss i kvadratets sentrum og med åpning, radius a, lik kvadratroten av pyramidens halve høyde. Kvadratets areal er 1 når siden er 1. Sirkelens areal er 1 når kvadratroten av halve høyden er radius:  (får ikke inn formel)

Men ikke bare det; utenfor denne sirkelen går en annen konsentrisk sirkel. Den har radius b, som er lik pyramidens høyde. Denne sirkelens omkrets er lik basiskvadratets, nemlig (får ikke inn formel)

Enhets-pyramidens grunnlinje, som altså er 1, gir en høyde på 2pi^-1 = 0,6366… I virkeligheten er dens grunnlinje 365 pyramidealener og 1 alen er 25 pyramidetommer.

(Det sies at pyramidens grunnlinje representerer det nøyaktige året som har 365,242 dager. Dette tallet ganget med måltall av enheten gir målene i pyramide-alen eller pyramide-tommer når de ganges videre med 25)

Løsningen på “Kubens dobling“, er i havn når konstruksjonen av et linjestykke hvis tredjepotens er det dobbelte av en gitt linjes tredjepotens er løst.

Disse to kubene kan en også finne i den store pyramiden, men altså ikke ved konstruksjon, men ved samme juks som ved beregningen av kvadraturets sirkel, se ovenfor. Det ser nemlig ut til at den store pyramides arkitekt har løst problemene omvendt.

Kommer muligens tilbake til kubens dobling (eller kubens halvering).

Skjebnespydet

Ved siden av de habsburgske keiseres kronregalier i Wien ligger det såkalte skjebnespydet. Det har sitt navn etter den rolle det har spilt i Europas historie. Og den begynte på Golgata da en romersk soldat, Gajus Cassius Longinus, stakk Jesu døde legeme gjennom brystet med det.

Denne Cassius skal ha vært en noe fremfusende kar på 25 år, hvis skryteri og skjeløydhet ofte vekket spott fra hans undersåtter.

 I minuttene før sin skjebnedåd red han frem og tilbake under korset. Da ble han plutselig grepet av en energisk besluttsomhet. Han forlenget sin lanse, satte odden på, snudde hesten og red hurtig opp på den smale forhøyningen hvor korset stod.

Der grep han lansen med begge hender og støtte den med slik voldsomhet oppad gjennom Jesu legeme at odden gikk gjennom hjertet kom til syne oppe i venstre siden av brystet.

Soldatens øyesykdom ble helbredet i samme øyeblikk blodet fra såret på høyre siden, mellom det fjerde og femte ribben, sprutet ham i ansiktet.

Nå sprang han, den romerske soldaten, av hesten, falt på kne og bekjente sin tro på Jesus foran alle de tilstedeværende.

Litt av spydets videre historie:

Konstantin den store hadde spydet i hånden under seieren over det romerske rike.

Theodorik hadde spydet med seg under sine seierrike felttog.

Karl Martel hadde spydet med da han mirakuløst seiret over araberne ved Poitiers året 732 e.Kr.

Karl den store hadde spydet med seg i 47 seierrike slag.

Interessen for skjebnespydet har vært stor. Et par eksempler: Richard Wagner og Friedrich Nietzsche reiste sammen til Wien for å se skjebnespydet. Hitler dro til Wien og avtegnet det.

 I 1912 kom en mann over en gammel bok av Wolfram von Eschenbach med tittelen: ”Parsifal”.  Mannen studerte skjebnespydets historie og søkte bl.a. etter okkulte skrifter. Boken var full-rablet av notater, og det var disse Walter J. Stein (så het mannen) kastet seg over.

Det viste seg snart at notatskribleren var bevandret i svart magi og at Klingsor, den svarte magiker i boken, var hans helt. Notatene var gjennomsyret av rasehat og skrytende omtale av det hellige ariske blod. Notatskriveren var Adolf Hitler.

Denne Stein kom en dag ut fra Demels kafe i Wien. Utenfor stod en ung ’fillefrans’ og fallbød sine tegninger. Stein kjøpte et par av dem og gikk hjem. Da oppdaget han at ett av arbeidene var en avtegning av skjebnespydet. Tegningen var signert: Adolf Hitler.

Dersom spydet virkelig hadde den okkulte kraft som ovenstående lille historikk kunne tyde på, hvordan hadde da verden sett ut i dag dersom også Adolf Hitler hadde gått ut i felten med skjebnespydet i hånden?

Av bildet ser vi at beretningen er sann, den om at Dronningen av Saba hadde hestefot.

Hos Jesaja blir den berømte dama, Dronningen av Saba, kalt Lilit. Og det er et navn som jødene brukte på hekser og kvinnelige demoner. Men opprinnelsen til historien om Lilit går enda lenger bakover, helt til 2000 år før bibelen ble til, nemlig i Gilgamesj-eposet.

Denne Lilit er altså Dronningen av Saba. Men Lilit er mer enn som så; hun er også Adams første hustru. Men det er selvfølgelig utelatt i Bibelen.

Dronningen av Saba hadde som sagt hestefot, men hun er også blitt fremstilt med gåsefot. Denne skavanken synliggjør at hun var djevelens datter. Den vise kong Salomo hadde visstnok lyst til å få brakt på det rene om dronninga virkelig var datter av Lucifer.

Kongen fikk da noen til å geleide henne over et glassgulv. Dama trodde gulvet var vann og løftet på skjørtene. Han ser foten hennes og blir gal av begjær. Frukten av dette blir sønnen Nebudkanesar, den fryktede hersker av Babylon, han som ruinerte Jerusalem.

I den kristne modifikasjon av legenden blir den forkrøplede foten helbredet, naturligvis. Det skjedde da Dronningen skulle befordre sitt fornemme legeme henover broen som krysset bekken Kedron. Hun får da en visjon hvor hun synes at broens bjelker likner korset som Jesus en gang i fremtiden skulle spikres på. Hun vader isteden over bekken. I vannet forvandles skavanken til en ungpikefot.

Dronningen blir med dette en tidlig profet for den kommende verdensforløser. Islam fremstiller Lilit som muslim, en Allahs tilhenger.

Det kan være at Dronningens rette navn var Makeda. Det mener i hvert fall Etiopias nasjonalepos. Denne dronning Makeda hadde sex med kong Salomo, og resultatet ble Etiopias keiserdynasti hvorav keiser Haile Selassie var nr. 225 i en rett nedadgående linje fra de to.

GT nevner det hemmelighetsfulle Saba 8 ganger uten å røpe stedets beliggenhet. Dårlig gjort!

Et stor hus i Aten hadde stått tomt i lengre tid fordi beboerne var blitt skremt av et voldsomt spøkeri om nettene. Det var en gammel mann, utmagret og skitten med langt skjegg og tjafsete hår, som viste seg, og han hadde lenker som raslet om hender og føtter.

Filosofen Athenodorus fikk greie på at huset var til salgs urimelig billig, naturligvis. Han kjøpte huset og flyttet inn, for han ville ha greie på hva som foregikk.

Ved midnattstid viste spøkelset seg for filosofen og vinket på ham og gikk foran ut på gårdsplassen og forsvant.

Filosofen avmerket stedet hvor spøkelset forsvant. Neste dag fikk han myndighetene til å grave på stedet. Der fant de et skjelett med lenker på. Skjelettet ble begravet etter alle rituelle forskrifter, og fra da av var huset ikke hjemsøkt mer.

Denne historien interesserte Plinius den yngre (kjent romersk embedsmann og forfatter, og stattholder i Bithynia 111 – 113 e. Kr.) Han forteller historien i et brev til en venn og ber ham om å overveie saken nøye, for han var i sterk tvil.

Og det er dumt – tvile på spøkelser.

På en øygruppe utenfor Japan var en apestamme blitt foret med poteter som apeforskerne hadde lagt ut i sanden. En dag fant en hunape på råd. Hun bar potetene sine bort til en dam og vasket hver enkelt potet før hun spiste de.

Oppfinnelsen spredte seg fra ape til ape inntil et antall av hundre aper hadde lært å vaske poteter. Da skjedde det noe underlig. Alle de andre apene på øya kunne plutselig vaske poteter. Og ikke bare på denne øya, men på alle de andre øyene i øygruppen, og til og med på fastlandet kunne nå apene kunsten å vaske poteter.

Tilegnelse av kunnskap blant dyr, skjer altså paranormalt og uavhengig av avstand. Konklusjonen av apeforskernes eksperimenter var at apene, i tillegg til vanlig læremåte, også kunne gripe nye ideer ut fra en kollektiv bevissthet og transformere ideene til nyttige gjøremål.

Denne vonde tåa tilhører vår familie.